Ett tungt valg (MarieBjørnstad)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Ett tungt valg



Nå er det en god stund siden jeg har blogga og jeg har vel egentlig ikke noen oppdateringer eller nyheter og komme med, derfor lite blogging Men jeg tenkte jeg kanskje kunne skrive litt om noe jeg tenker mye på om dagen. Så slipper bloggen og støve helt ned.

Nå er det en stund siden jeg fikk beskjeden om at jeg skulle operere ( litt over ett år ) og det tok jeg veldig greit og gjorde det beste ut av dagene etterpå men da jeg fikk vite om at operasjonen hadde gitt meg beinhinnebetennelse og frosenshoulder så tok jeg det ikke like lett. Jeg prøvde meg på håndballen igjen og elska tanken på at jeg skulle tilbake dit. Men som regel så klarte jeg ikke og fullføre treningene. Jeg har alltid vært en som spiller uttpå banen men bestemte meg for å prøve i meg i mål for å se om det hjalp. Jeg elska det! det var både morro og utfordrende men jeg sleit fortsatt med skulderen. Klarte ikke og stå lenge før skulderen ble lei og etterhvert måtte jeg bare innse at min tid på banen var over. Jeg tok kontakt med treneren min og samtalen med han gikk veldig greit og jeg bestemte meg for å ha min siste trening. Da treneren fortalte dette til laget fikk jeg utrolig vondt inni meg. Jeg klarte ikke og konsentrere meg hele treninga og da jeg sa hade til laget måtte jeg bare skynte meg hjem og låse meg inne på rommet. 

Jeg veit jo at jeg ikke hadde klart og fortsette. Bare det og kaste ballen gjorde vondt og jeg viste også at jeg skulle begynne og teste ut behandlinger som ville ødelgge meg enda mer samt at det ville brukt opp mange av kveldene mine og jeg ville gått glipp av mange treninger. Etter en behandling tar det en - to dager før jeg kommer meg og da jeg hadde behandling to ganger i uka hadde det ikke gått for meg og trene. Jeg holder fortsatt på med behadlinger men håndballen er ett utrolig sterkt savn

Jeg syntes håndballen var noe av det beste i hverdagen. Vi slo oss sammen med ett annet lag og jeg syntes det var spennede at vi kunne bedre oss. Jeg slutta midt i en sesong. Den beste sesongen vi noen gang har hatt. Vi kom til sluttspillet. Jeg satt på sidelinjen og så på mitt gamle lag spille i finalen. Jeg satt med gråten i halsen. Jeg prøvde og sjule det på mitt beste men det var tungt å se dem spille. Jeg er selvfølgelig utrolig glad for at dem var kommet så langt! Men jeg skulle så gjerne vært der med drakta på sammen med dem. Ikke som en tilskuer. Vi kom på andre plass og ejg er utrolig stolt! Laget dro også til Barselona i sommerferien. Det var bilder på instagram av dem hver dag. Jeg digger jentene og jeg skulle så ønske jeg kunne vært der med dem. 

Thomas spiller jo håndball enda og har begynt på herrelaget. Jeg misunner han men samtidig så velger jeg å se bort ifra han at kan noe jeg ikke kan men heller støtte han. Da laget hans ble plitta var han usikker på om han skulle begynne på herrelaget. Jeg ''pressa'' han veldig men det var kun fordi jeg har følt på det å miste håndballen selv og jeg veit at han ville angra. Jeg er med på nesten alle treninger og kamper og jeg elsker at jeg kan ha håndballen med meg på den måten at jeg følger han og støtter han. Da er på en måte ikke håndballe blitt fjern for meg.

Selvom vi tapte en kamp stilte vi alltid opp på neste trening med motivasjonen oppe og var klare for å kjempe på ny. Jeg har alltid sitti med håpet om å kunne spille igjen! og det kunne jeg om første behandling hadde funket men verken den eller di neste har funka. Jeg har enda ikke fått muligheten til å tre ut på banen og nå er laget blitt splitta og AFSK/BSF J96 finnes ikke lenger. Jeg savner håndballen utrolig mye. Det var ett hardt valg å velge bort håndballen og jeg vil alltid ha ett håp om at skaden min blir borte, men håpet om å spille igjen svekkes bare mer om mer.. 

En nyhet jeg kam fortelle dere er at: Den nye behandlinga mi ser ut til å funke. En utrolig flink man har funnet ut feilien med meg. Slaget i skulderen var så kraftig at jeg har fått vridninger i ryggraden og fått skeivt bekken. Jeg har også skade på begge sidene av høyre skulder og ribbene på venstre skulder er skadet. Så det er en del som må rettes opp i men han virker veldig flink. Behandlinga er utrolig smertefull og det er ikke vits i å komme dit ny sminka for å si det sånn men jeg veit at smerten viser at han treffer di riktige stedene. Det gåt ut på knekking, masering, klemming inn i muskelen og mye annet. så jeg krysser fingra for at det skal funke nå! Der gjelder å se det positive i ting og smile til verden! ikke låse seg inne og tenke på alt det negative 


||Marie Bjørnstad

 

  • 2 kommentarer


    Jeanett Ranvik18.08.2013 kl.20:34

    Du er sterk Marie, og jeg håper alt ordner seg for deg. Veldig bra at de endelig har funnet ut feilene, og kan jobbe med de. Hold ut, alt ordner seg for snille jenter vet du <3 Er kjempe glad i deg!
    Marie18.08.2013 kl.20:36

    Jeanett Ranvik:
    Du er god vennen <3 Takk <3 Kjempe glad i deg å!

    Skriv en ny kommentar

    hits