Håpet forsvant (MarieBjørnstad)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Håpet forsvant



I dag sto det valgfri aktivitet på planen i gym. Endelig tenkte jeg. Endelig skal jeg prøve meg på håndballbanen igjen. Jeg samlet noen av jente og vi fikk den ene halvdelen av hallen til å spørre på. Jeg pompet opp en god ball, gjorde meg vant til håndballgrepet igjen og gikk ut på banen. Bare det å holde i en ball igjen var herlig. Jeg startet med ett hopp skudd. I det jeg slapp ballen ut av hånda merka jeg stråler med smerter nedover skulder og rygg, men siden det er lenge siden jeg har kastet håndball tenkte jeg at det ville gå over. Jeg tok ett hopp skudd til. Denne gangen var smerten værre. Jeg valgte et vanlig stegskudd. Her skle skulderen ut av stilling. Tre kast og jeg var helt ødelagt. Men skulle dette stoppe meg? Jeg måtte vite om det bare var fordi jeg ikke hadde spilt på en stund eller om det var skaden så jeg fortsatte. Jeg kasta så hardt jeg kunne, flere ganger. Etter 15 minutter måtte isposen frem. Klarer meg nesten ikke gjennom en gymtime uten. Jeg isa ned litt for så å gå ut på banen igjen. Jeg fortsatte å kaste. Etter en stund klarte jeg ikke mer. Skulderen satt ikke riktig. Jeg gikk på sidelinja og isa ned igjen. Prøvde å dytte den tilbake men den ville ikke på plass. Etter ett par tak i ribbeveggen klarte jeg det. Jeg fikk ut på banen igjen og fortsatte å kaste. Det var vondt men det var herlig. Jeg holdt på en stund men da det var 10 minutter igjen av timen ga jeg meg. 

Smertene var intense men jeg ville ikka la det stoppe meg. Jeg gikk ned i garderoben sammen med di andre og isa ned rygg og skulder på veien. Istaren var det bare skulderen som var vond men med tanke på hvordan ryggraden min er og hvordan jeg er øverst i ryggen kunne jeg ikke forvente noe annet enn smerter der å. Å tro meg, di kom. Begynte å merke det mot slutten av siste økt på skolen. Men nå, i skrivne stund er jeg støkk i senga. Føles som om noe stikker kniver i ryggen min. 

Jeg inser nå at håndballen er over. Jeg hadde ett håp om at når jeg var ferdig med all behandling skulle jeg få trent meg opp igjen og spille. Jeg skulle få være på en håndball bare å spille. Sist jeg gjorde det er lenge siden. Jeg husker godt at vi vant, vi vant overlegent og jeg tenkte at dette laget er det beste laget jeg har vært på. Men nå er det oppløst. Alle har gått hvert til sitt. Håpet mitt er borte. Alle drømmende og tankene forjeves. Håndballen var det beste jeg viste om. Idag fikk jeg lære at det aldri vil bli en mulighet for å spille igjen. Det gjør vondt. Jeg er ikke klar for å gi opp enda, men jeg har ikke mer å gi.. 


Uklart bilde men vi elsket alltid nannestadcuper - gammelt bilde

 

Det gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Vil egentlig bare stenge meg inne fra alt. Hvorfor skal jeg fortsette på behandlinger når jeg ikke kan nå det jeg vil oppnå? hva er vitsen lenger?
||Marie Bjørnstad 

 

 

  • Én kommentar


    Jeanett Ranvik30.09.2013 kl.13:34

    Skjønner deg veldig godt, hadde det vært meg hadde jeg også bare fortsatt, og det er vanskelig å gi slipp på noe en elsker, men en på tenke på seg selv også. Etter den gymtimen syntes smertene dine utrolig mye, og det gjorde utrolig vondt å se deg slik. Håper du blir bedre snart! <3

    Skriv en ny kommentar

    hits