Det har satt sine dype spor (MarieBjørnstad)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Det har satt sine dype spor



Nå kommer snart vinteren og da vet jeg at det er snart 4 år siden Matti dro.. 4 lange år uten min lille god venn

For ca 3 år siden ringte en venn av oss og sa at hun hadde en hund som vi kan ha på lån en stund for å se om mamma ellerr pappa var allergiske. Send på kvelden kom den hjem til oss. 
En jack russel terrier på 4år men navn Matti (Malung jr man about town ) Jeg glemmer aldri det første møtet med han.. Han gikk rett bort til meg og jeg skjønte ved første blikk at det var noe spessielt med den hunden. Hele kvelden satt han på fange mitt, fulgte etter meg, og koste meg meg. Jeg falt pladask forhan.
Hver morgen gikk jeg tur, når jeg kom hjem fra skolen, etter middag og om kvelden. Alle turer unntatt en var det jeg som tok. Dyr har alltid vært noe spesielt for meg men med matti var det no ekstra. I ca en mnd var han min. Vi gjorde alt sammen! Dro ut i skogen, løp, gikk turer, lekte, koste. Det var noe jeg hadde venta på hele livet! Å ha en hund! Men så kom dagen jeg hadde trodd ikke skulle komme.
Pappa ville snakke med meg. Vi gikk ut i stua, jeg med matti på fanget. Han fortalte at både han og mamma hadde begynt å reagere og at han ikke kunne være hos oss lenger. Jeg gråt. mye. 
Den natta sov matti i min seng. Dagen etter så jeg han i bilen. det var siste gangen jeg så han. han dor tilbake.  Jeg savner matti for hver dag som går. Hver gang jeg ser en terrier skulle jeg ønske han var her. Når jeg legger meg om kvelden skulle jeg ønske han var her. Nå skulle jeg øsnke han var her. 
Når snøen daler for første gangne er det vanskelig å holde tårene tilbake. det var da matti kom, og da han dro. Da en del av meg dro. 

For ca et halvt år siden klarte jeg å samle meg sammen og jeg sendte en mail til Kennelen han var på etter at han var her. Jeg måtte bare vite om han levde. Di fortalte at han hadde det veldig bra og var kommet til en ny og koselig familie

Det at en hund kan bety så mye for et menneske er helt utrolig, men som sakt, med matti var det noe eksta spessielt. 
Det tok meg langt tid å inse at ha ikke var der lenger. Jeg klarte ikke å forholde meg til dyr på samme måte igjen. Jeg var jo med dyr, og koste med dem ogsånt men jeg passa alltid på å ikke bli knytta.. Ett år senere møtte jeg Thomas. Og en dag jeg kom hjem til han ble jeg møtt av hunden hans raika i døra. Tårene kom og bildene av Matii dukket opp. Etter en god stund begynte jeg å knytte meg til raika. Jeg turte å slippe meg løs og være med hunden. Raika var utrolig snill men hun begynt å bli gammel. Jeg, thomas og raika gikk turer. vi løp på jordet. Vi var sammen. Jeg ble glad i hu. Thomas hadde også katter. Pusur og Harry. Jeg forelska meg pladask i den også. Jeg ble også knytta il findus som jeg har snakka om tidligere her på bloggen. Av alle disse er det bare harry igjen. 

Jeg har mista for mange. Jeg kommer aldri til å glemme da Findus ble borte. Han hadde vært syk en stund og etter operasjonen ble ikke ting bedre. Jeg var der to dager før han ble avlivd. Det var et fryktelig syn! Alle bein i hele kroppen syntes, han spøy og klarte nesten ikke å gå rundt. Han lå på fanget mitt lenge helt urørlig. Han skulle til dyrlegen på nyåret. Det er snart ett år siden det skjedde. eg følte meg forferdelig. Tårene bare kom og di forsvant aldri. Det verkai hele kroppen. Jeg var hos Thomas den dagen og jeg setter utrolig stor pris på at Thomas sto der og holdt rundt meg. Hadde det ikke verdt for han hadde jeg fått ett stort sammenbrudd elns. Jeg vet han har det bedre der han er nå men savnet etter han er utrolig sterkt! Da findus døde var jeg overhode ikke sterk. Jeg falt helt sammen. To dadger etter Findus sin bortgang døde jo også Mike. Jeg har enda ikke klart å komme meg tilbake dit jeg var før alt dette.

Jeg er blitt svak. Jeg er redd for å knytte meg igjen. Thomas har nå 2 nye hunder og jeg er allderede blitt utrolig glad i deg men i det siste har ikke villet dratt dit. Jeg vil ikke knytte meg mer. Jeg er redd for å miste mer. Jeg er bitt svak. Med skade, og alle jeg har  mista venter jeg bare på det neste som skal skje. Jeg er redd. 



||Marie Bjørnstad

 

  • Ingen kommentarer



    Skriv en ny kommentar

    hits