MarieBjørnstad - Jeg blogger hverdagen og tanker. Navnet påbloggen kom vel egentlig av at jeg aldri viste hva som ville skje neste dag, eller hva som kom rundt neste hjørnet. Men nå er jeg klar for en ny og frisk start :)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Fra vennskap til kjærelighet



Har fått noen spørsmål om jeg kan fortelle litt om meg og Thomas her på bloggen og jeg kom ikke på noe måte og si det på uten at det ble for klissette så jeg har bare kopiert et innegg jeg la ut i fjord om oss som en liten oppdatering til dere som lurte :) 

Jeg og Thomas møttes på klubben i 5. klasse og var vel sammen nesten hver tirsdag og vi etablerte fort ett vennskap. Etter hvert snakket vi mye sammen på fritiden også og det ble mye meldinger frem og tilbake. Han ble som en bror for meg og en person jeg var utrolig glad i. Vi begynte å snakke mer og mer sammen og vi møttes også på Aursmoen innimellom. I midten av 7.klasse sluttet kontakten vår litt. Da vi begynte på ungdomskolen så vi hverandre mer (før gikk jeg på Aursmoen og han på Haneborg ) Jeg blei mer avhengig av å snakke med han og vi begynte også å ringe hverandre etter skoletid og snakket i flere timer. Etter litt innrømmet han at han var forelsket i meg og jeg følte vel kanskje litt jeg også men jeg ville ikke innse det selv for jeg var redd for at vennskapet vårt ville bli ødelagt. Mitt forje forhold var med en som var ett år eldre enn meg og Thomas var på en måte motsetningen av han. Jeg følte at vi bare kunne være venner og at han var mer som en bror for meg. Han betydde jo mye for meg men jeg ville ikke innse at jeg også hadde følelser i bildet. Vi fortsatte og snakke sammen og det ble vel egentlig bare mer og mer. Vi begynte å være mer sammen etter skoletid og han var også hos meg noen ganger.  Han ble en større del av livet mitt men jeg ville fortsatt ikke innse noe mer enn vennskap. Mot slutten begynte vi å vise at vi var glad i hverandre offentlig, holde hender og være sammen heletiden! Juleballet kom for tur og det var roligdans som spiltes. Vi fant blikket til hverandre og danset sammen. Under dansen begynte jeg å tenke. Kanskje ville jeg også mer enn bare vennskap? Jeg gikk rundt å tenkte på dette i mange dager. Men den dagen svaret kom var da vi var hos ei venninne. Vi så på film og som vanlig lå jeg på fanget hans.  Uten at jeg viste ordet av det traff leppene hans plutselig mine. Da skjønte jeg at han var den rette for meg! Det var bare dumt av meg å tro at vennskapet vårt ville bli ødelagt, vi ville jo holde sammen?

Teksten fortsetter under bildet:


Nå har vi vært sammen i over to år og vi har det ganske så bra. Forholdet vårt har jo hatt sine motganger  men vi har klart å takle det sammen. Jeg har fått oppleve ting jeg aldri trudde skulle skje. Familien min og familien til Thomas er to helt forskjellige familier og jeg er så glad for at jeg er blitt en del av dem begge. Jeg er blitt utrolig glad i familien hans og jeg føler på en måte at jeg kan være meg selv rundt dem. Jeg har jo fått et nært vennskap til søsknene hans og kommer godt overens med familien hans. Hvis det engang skulle skje at jeg mister Thomas så mister jo ikke bare men store kjærlighet men jeg mister jo alle rundt han som jeg er blitt utrolig glad i.

Det forholdet jeg har med Thomas er blitt en stor del av meg og det betyr mye for meg. Han er en person jeg føler meg trygg på. Han er en person jeg kan krype inn i armkroken til når jeg trenger det og en person jeg kan få ut litt frustrasjon og sinne på uten at han er evig sur på meg. Han bryr seg om meg selv om jeg tar et dumt valg og han forteller at han elsker meg selv når jeg er i dårlig humør og kanskje ikke viser det samme tilbake. Han får meg til å se at verden kan smile selv om dagen er utrolig grå!

Thomas har lært meg så mye. Han har vist meg en annen del av livet enn det jeg er vant til. Om dere vil høre mer om dette så kommenter under så skiver jeg ett innlegg om det

Jeg kan skrive så utrolig mye men nå trur jeg at jeg burde slutte før det blir for langt. og jeg føler at det allerede er blitt litt rotete men.. Håper dere som stilte spørsmålene har fått svar hvis det var noe dere lurte på eller fått vite det dere ville, hvis ikke så bare spør!

Har dere et forhold som betyr mye for dere?
MarieBjørnstad 

  • NMK Aurskog-Høland



    Har ikke så mye å blogge om nå om dagen. Men tenkte jeg kunne komme med en oppdatering om hva som skjer rundt meg iåmed at jeg har fått noen mail om at jeg må fortsette. 

    Det største som skjer er jo det at min kjære har begynt å kjøre bilcross og vi stortrives rundt på løp. Han er med i NMK Aurskog høland noe som forklarer overskriften. Han kjører en Volvo 140 som var helt svart da vi kjøpte den så vi tok en helg på autofarm hvor vi styla og fiksa bilen. Vi jentene malte mens gutta mekka. Vi valgte å male i samme farger som bussen og resultatet ser du litt lenger ned. Det første løpet var en hel uke på Aremark og vi stor koste oss selvom motor måtte byttes etter dag 2 og vi var ikke så heldig med været itilegg til dårlige dekk. Ble ikke noe finaleplass pga punkering siste runde men turen var verdt det selvom. Vi har jo med oss di tre hundene på tur og alle små ungene som er i depoet kommer hele tiden og leker med dem så di får nok mosjon mens vi er på løp! 

    Det andre løpet hans tok plass på Elverimsfestivalen som bare var en helg. Vi reiste opp til brandvall på torsdagen hvor bussen sto og fredagen gikk til å laste inn alt og få bil og buss med til Elverum. Da vi kom dit kjøpte vi ny dekk til bilen som ble satt på og halv 7 på lørdag var det klart for løp. Thomas var uheldig og kjørte ut i sandfella siste runden i første heat (han skal kjøre 3 heat til sammen ) hvor han røyk clutchen. vi fikk taua bilen opp til bussen og begynte og mekke med engang. Etter en time var vi sluttkjørt. Bilen måtte ha ny clutch og det var det ikke vits i å begynne å fikse på der iåmed at da måtte girkassa ut så da var det bare å gå opp til dommerne og melde avbud. Kjip start på kjøringa men vi håper på bedre lykke i starten av September da han skal kjøre på Moa og senere i september hvor finnskogfestivalen står for tur.

    Thomas er blitt veldig flink. Han tar starta veldig bra og ligger i teten men detter av etterhvert men dette er jo en treningssak så det kommer seg nok!






    Jeg har også endra hårfarge siden sist jeg blogga. Merker nå at det er veldig lenge siden! 
    veg har farva håret brunt siden jeg syntes den blonde farven min var blitt altfor lyst og jeg ville ha en forandring.
    Har nok farva det 4 ganger siden jeg begynte siden håret mitt blir så fort lyst med tror jeg skal fortsette med å ha det brunt

    FØR:



              Nå:


    Jeg har også begynt og bruke brillene mine. Har ikke manna meg opp nok til og ha dem på meg på skolen enda men merker at det har betydlig bedring for både hode og jeg ser jo såklart bedre med dem. 
    Klarer ikke helt å føle meg vell med dem enda men det blir vel en vane etterhvert det å.. Håper jeg 



    Hva syntes du om håret? Blondt/brunt?

    ||Marie Bjørnstad

  • Ett tungt valg



    Nå er det en god stund siden jeg har blogga og jeg har vel egentlig ikke noen oppdateringer eller nyheter og komme med, derfor lite blogging Men jeg tenkte jeg kanskje kunne skrive litt om noe jeg tenker mye på om dagen. Så slipper bloggen og støve helt ned.

    Nå er det en stund siden jeg fikk beskjeden om at jeg skulle operere ( litt over ett år ) og det tok jeg veldig greit og gjorde det beste ut av dagene etterpå men da jeg fikk vite om at operasjonen hadde gitt meg beinhinnebetennelse og frosenshoulder så tok jeg det ikke like lett. Jeg prøvde meg på håndballen igjen og elska tanken på at jeg skulle tilbake dit. Men som regel så klarte jeg ikke og fullføre treningene. Jeg har alltid vært en som spiller uttpå banen men bestemte meg for å prøve i meg i mål for å se om det hjalp. Jeg elska det! det var både morro og utfordrende men jeg sleit fortsatt med skulderen. Klarte ikke og stå lenge før skulderen ble lei og etterhvert måtte jeg bare innse at min tid på banen var over. Jeg tok kontakt med treneren min og samtalen med han gikk veldig greit og jeg bestemte meg for å ha min siste trening. Da treneren fortalte dette til laget fikk jeg utrolig vondt inni meg. Jeg klarte ikke og konsentrere meg hele treninga og da jeg sa hade til laget måtte jeg bare skynte meg hjem og låse meg inne på rommet. 

    Jeg veit jo at jeg ikke hadde klart og fortsette. Bare det og kaste ballen gjorde vondt og jeg viste også at jeg skulle begynne og teste ut behandlinger som ville ødelgge meg enda mer samt at det ville brukt opp mange av kveldene mine og jeg ville gått glipp av mange treninger. Etter en behandling tar det en - to dager før jeg kommer meg og da jeg hadde behandling to ganger i uka hadde det ikke gått for meg og trene. Jeg holder fortsatt på med behadlinger men håndballen er ett utrolig sterkt savn

    Jeg syntes håndballen var noe av det beste i hverdagen. Vi slo oss sammen med ett annet lag og jeg syntes det var spennede at vi kunne bedre oss. Jeg slutta midt i en sesong. Den beste sesongen vi noen gang har hatt. Vi kom til sluttspillet. Jeg satt på sidelinjen og så på mitt gamle lag spille i finalen. Jeg satt med gråten i halsen. Jeg prøvde og sjule det på mitt beste men det var tungt å se dem spille. Jeg er selvfølgelig utrolig glad for at dem var kommet så langt! Men jeg skulle så gjerne vært der med drakta på sammen med dem. Ikke som en tilskuer. Vi kom på andre plass og ejg er utrolig stolt! Laget dro også til Barselona i sommerferien. Det var bilder på instagram av dem hver dag. Jeg digger jentene og jeg skulle så ønske jeg kunne vært der med dem. 

    Thomas spiller jo håndball enda og har begynt på herrelaget. Jeg misunner han men samtidig så velger jeg å se bort ifra han at kan noe jeg ikke kan men heller støtte han. Da laget hans ble plitta var han usikker på om han skulle begynne på herrelaget. Jeg ''pressa'' han veldig men det var kun fordi jeg har følt på det å miste håndballen selv og jeg veit at han ville angra. Jeg er med på nesten alle treninger og kamper og jeg elsker at jeg kan ha håndballen med meg på den måten at jeg følger han og støtter han. Da er på en måte ikke håndballe blitt fjern for meg.

    Selvom vi tapte en kamp stilte vi alltid opp på neste trening med motivasjonen oppe og var klare for å kjempe på ny. Jeg har alltid sitti med håpet om å kunne spille igjen! og det kunne jeg om første behandling hadde funket men verken den eller di neste har funka. Jeg har enda ikke fått muligheten til å tre ut på banen og nå er laget blitt splitta og AFSK/BSF J96 finnes ikke lenger. Jeg savner håndballen utrolig mye. Det var ett hardt valg å velge bort håndballen og jeg vil alltid ha ett håp om at skaden min blir borte, men håpet om å spille igjen svekkes bare mer om mer.. 

    En nyhet jeg kam fortelle dere er at: Den nye behandlinga mi ser ut til å funke. En utrolig flink man har funnet ut feilien med meg. Slaget i skulderen var så kraftig at jeg har fått vridninger i ryggraden og fått skeivt bekken. Jeg har også skade på begge sidene av høyre skulder og ribbene på venstre skulder er skadet. Så det er en del som må rettes opp i men han virker veldig flink. Behandlinga er utrolig smertefull og det er ikke vits i å komme dit ny sminka for å si det sånn men jeg veit at smerten viser at han treffer di riktige stedene. Det gåt ut på knekking, masering, klemming inn i muskelen og mye annet. så jeg krysser fingra for at det skal funke nå! Der gjelder å se det positive i ting og smile til verden! ikke låse seg inne og tenke på alt det negative 


    ||Marie Bjørnstad

     

  • Les mer i arkivet Oktober 2015 September 2015 Februar 2015
    hits