MarieBjørnstad - Jeg blogger hverdagen og tanker. Navnet påbloggen kom vel egentlig av at jeg aldri viste hva som ville skje neste dag, eller hva som kom rundt neste hjørnet. Men nå er jeg klar for en ny og frisk start :)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Siste dagen på sykehuset



Idag dro jeg til sykehuset for å få svar på Mr bildene og behandlinga videre. Ante ikke hva som var i vente men krysset fingrene for at det var gode nyheter. Den gode nyheten var at bildene viste ingen skade så ryggen og nakken min var frisk men den dårlige var at behandlinga jeg har fått ikke funker som den skal og at noen nye tiltak måtte til.  Ahus meldte pass på meg og sendte meg videre til Lovisenberg. Nå melder dem pass også og henviser meg til psykomontorisk fysioterapi. Fikk henvisninga i hånda og deretter ble jeg skrevet ut av sykehuset. Etter ferien blir det vel å sette seg ned, finne en bra klinikk og ringe rundt. Men jeg tenker at når to leger har gitt opp og sendt meg videre, vil den tredje da gjøre meg frisk? Er alle gode ting tre? 

Det skal bli godt å ha en liten pause nå fra behandling. Kanskje hode og ryggen roer seg ned litt og jeg kan få tilbake hverdagen min. Jeg har hatt konstant hodepinne siden første behandlinga noe som har påvirka meg mye. Tatt smertestilende gjennom skoledagen men når jeg har kommet hjem er det senga som tar meg imot. Og det er ikke overdriving engang.  Spennende å se hva som skjer videre. Alt jeg kan er å krysse fingra. Føler dette er en evig lang prosses som aldri tar slutt. Da jeg kom på Lovisenberg første gangen fikk jeg meg ett mål: Til sommeren er du frisk! Jeg skulla ha behandling to ganger i uka i seks mnd. Etter en mnd begynte rygg, nakke hode og skulder å protestere mot behandlinga. Var alltid dårlig når jeg gikk derifra og jeg lå nesten hver dag etter skolen. Har klart å holde meg oppegående på skolen men det har jo fått sine konsekvenser etter skoletid.Trudde det bare skulle være en kneik kroppen min måtte komme over og legene skjønte ikke hvorfor det varte så lenge. Nå har dem meldt pass. Igjen. 

Vil du lese mer om skaden og sykehus så kan du trykke HER eller gå i margen på høyre side og trykke der det står sykehus så kommer alle innlegga om det opp.

Har hatt hatt mye støtte gjennom denne perioden og det setter jeg stor pris på! Det å få støttende ord varmer og det får meg til å se mer positivt på situasjonen når jeg vet at jeg ikke er aleine! Gulli har vært en stor støtte som har hjulpet meg til å trosse smertene og heller leve livet med dem! Jeanett har vært en god støttespiller som har forstått seg på meg og sist men ikke minst takk til Thomas som har løftet meg ut av senga når ryggen har strida i mot meg, som har holdt ut med den grinete meg når hodepinnen har vært på det sterkeste og som har vært der og hjulpet meg når jeg har trengt det!

 

Takk til dere alle som har støttet meg og hjulpet meg



Nå er det nye muligheter som står for tur. Det gjelder bare å finne den rette veien

MarieBjørnstad

 

  • Oppdatering om skade og sykehus



    //mobilblogging

    Tenkte jeg kanskje skulle slenge inn en oppdatering om hvordan det går om dagen med sykehuset og alt, men det er fra mobilen så det blir veldig enkelt.

    Har jo lenge vært på behandling to ganger i uka men kroppen min strider for mye imot så legene begynner å lire på om det ikke funker. Dem har også funnet ut at jeg har en ryggskade som gjør at jeg ikke får lov til å være i noe som helst aktivitet frem til du vet nøyaktig hva det er! Heldigvis skal jeg ta mr på tirsdag også får jeg svar neste uke om hva som er feil.

    Jeg føler at ingenting går helt min vei om dagen. Bare dårlige nyheter fra sykehuset og bivirkninger fra behandlinga. Har hatt konstant huepinne siden starten av januar og jeg sliter med nakke og rygg noe som preger hverdagen min. Men jeg får vel bare prøve å se positivt på det! Stakkars Thomas som må holde ut me meg om dagen, men samtidig så er jeg veldig glad for at han er her og hjelper meg!

     

    MarieBjørnstad

  • Tunge dager i vente



    I helga har jeg vært med Thomas til faren hans og vi har kost oss masse! Har jo merka behandlingen jeg fikk på torsdag ganske bra men vi har for det meste spilt wii, sett film og vært litt ute så det har egentlig gått ganske greit. Da jeg våknet på lørdagen var jeg ganske så øm og skulderen var vond men med støttene folk rundt meg og støttende meldinger hele dagen gikk alt greit. Det har fått meg til å tenke på noe annet og heller gjøre det beste ut av ting.

    Det var godt å ha en helg hvor jeg kunne være meg selv og egentlig glemme alt som skjer rundt meg. Nå som jeg er hjemme igjen vet jeg at det står en ny uke for tur. En uke som vil bli tung. Tirsdagen er værst. Jeg føler meg på en måte ikke sterk nok, jeg vet ikke hvordan jeg skal opptre den dagen eller hva jeg skal si? Jeg vet jeg vil få tårer i øya men skal jeg holde dem inne? Jeg snakker om begravelsen til kjære mike. Jeg så henne kanskje ikke like mye som di nærmeste i familien men jeg har alltid brydd meg om henne og vært glad i henne. Nå er hun borte. Tante onkel, kusine og fetter har det vondt. Jeg hater at folk jeg er glad i har det vondt. Jeg vil i begravelsen samtidig som jeg føler at jeg ikke vil klare det.. Det blir ikke noe lag etter selve begravelsen og på et vis er jeg glad for det. Jeg hadde ikke orket en samtling etterpå. 

    Etter begravelsen skal jeg nok en gang på sykehuset. Ny behandling og nye smerter. Jeg så for meg noen undersøkelser også en ny operasjon men ting ble vist ikke slik. Skal også inn på onsdag. To dager på rad! Jeg vet at uka vil bli tung og den vil bli vanskelig. Men som jeg alltid sier må man ha noe å se frem til! Thomas skal være med på hytta til helga og helgekos med kjæresten er alltid ett pluss! Neste helg der igjen skal jeg kanskje til Gulli noen som også vil bli utrolig kos! Håper bare at tiden går fort. 

    Det hjelper godt å ha støttende venner rundt seg og ikke mist Thomas. Selvom han ikke gjør noe spesielt får han meg på en måte til å slappe av og roe meg ned. Han får meg også til å se at livet kan smile selv på grå dager. Han betyr utrolig mye for meg og jeg er utrolig glad for at jeg har han i disse tider. 




  • Ikke smertefritt



    Sorry for enda ett innlegg fra mobilen men nå orker jeg ikke å gå på pc'n

    Sykehusbesøket i dag gikk ikke helt som forventa. Trudde jeg skulle på en samtale men legen min fant feilen så jeg begynte rett på behandling.
    Senene min er ødelagte og det er musklene også + at jeg har vist hatt beinhinnebetennelse i 3år... Orker ikke å forklare alt så bra nå, men legen begynte ihvertfall rett på behandling. Han holdt meg fast og knakk og brakk meg opp.. Det var rett og slett smertefullt! Det knakk overalt og jeg måtte innom første butikk for å ha smertestillende.. Nå ligger jeg i senga og er øm over hele meg. Ryggen nakken og hode merkes godt for å si det sånn. Fikk beskjed om at jeg kunne våkne opp i morgen og være helt stiv slik at jeg må rett inn igjen for å rette opp.. Med andre ord, har åpen time på sykehuset i hele morgen. Gruer meg til å våkne opp i morgen.. Jeg har også time tirsdag og onsdag neste uke så sykehuset tar detta seriøst ihvertfall! Skulle bare ønske det var smertefritt..

    Jeg får vel bare prøve å gjøre det beste ut av situasjonen..

    MarieBjørnstad

  • Day 1 - Noe du gruer deg til



    Noe jeg gruer meg til må være det å komme på et nytt sykehus. Har jo blitt overført fra ahus til lovisenberg i oslo og det syntes jeg egentlig er veldig skummelt. Da jeg kom til ahus kjente jeg jo sykehuset fra før av og jeg viste litt om det. Det skaper jo en viss trygghet når man skal begi seg inn på noe nytt og jeg hadde vel egentlig ikke hørt om lovisenberg før nå.. Skummelt..
    Har hørt at sykehuset er veldig bra da, og det er jo en god ting! Så får ejg bare håpe på at dem tar meg like godt imot som ahus og at dem finner feilen :)



     € Marie Bjørnstad

  • Den gode/dårlige nyheten fra ahus



    Hello :)
    Som nevnt tidligere skulle jo jeg på ahus i dag. Da jeg kom dit måtte jeg vente i ca 30 min før legen min var klar. Svaret var sm tidligere. Dem finner ikke feilen og dem får ikke gjort noe. Men jeg fikk også vite at jeg blir ført over til ett nytt sykehus! Lovisenberg (?) I oslo. Jeg håper jo at di kan hjelpe meg for der er det kirurger som er spesialister på skuldre men et nytt sykehus vil bli skummelt! Jeg følge meg trygg på ahus! Det var et sykehus jeg viste om fra før av og jeg var blitt kjent med sykehuset. Nå skal jeg til noe helt ukjent å det liker jeg ikke.. får en ekkel følelse bare av å tenke på det. Men må man så må man.

    Kirurgen sa også at det enten er en skade for at den går ut av ledd eller det kan være et brudd dem ikke finner. Men han var jo selvfølgelig ikke sikker så det er jo bare supert! Nå ender jeg opp med å gå rundt å grue meg og vente på å komme inn på det nye sykehuset. JEG HATER SYKEHUS
    hva syntes du om sykehus
    €Marie Bjørnstad

  • Vil ha ting slik det var før..



    Jeg savner det å kunne spille håndball slik jeg vil.. jeg savner det å ikke måtte tenke over hvordan jeg kaster, hvor mye jeg løper på en trening.. Jeg savner det å kunne spille kamp med laget en tidlig søndagmorgen! Jeg har hatt denne skulderskaden i 3 år nå og for mange er det nok bare en liten skavank, men for meg har det endret mye.. Jeg har måttet gitt om håndballen i ett år, klarer ikke alt i gym som ødelegger karakteren min.. klarer ikke alltid å være med på ting andre er på.. Før slapp jeg å tenke over det. Nå må jeg passe på hele tiden. Jeg har begynt å spille håndball igjen men jeg har vært utespiller i 6 år og nå er mitt eneste valg keeper. Føler meg overhode ikke god nok. Føler jeg ikke hører hjemme der men det gjør at jeg kan være en del av håndballen igjen noe som er deilig! jeg føler at folk trur jeg bruker skulderen for å slippe unna ting.. Jeg klarer for eksempel ikke å være med på di hardeste og tungeste øvelsene på trening og da får jeg følelsen av at folk trur jeg egentlig bare ikke orker. Men jeg VIL! jeg vil føle meg slite og "død" etter en trening! Jeg vil føle at jeg virkelig har jobba!

    Skuldersøtte er tingen.. Den er jo bare i veien.. Første operasjon gikk rett vest.. Kirurgen er usikker på om jeg klarer en til.. Jeg mista noe av bevegeligheten i armen sist.. er redd for å miste mer nå. bare tanken på å måtte inn å operere igjen skremmer meg. Men det som skremmer meg mest er undersøkelsene jeg var gjennom.. Kontrastveske som jeg reagerte på.. bindt fast inni en mr trommel.. jeg hater hater hater slikt! Jeg skulle ønske skaden plutselig en dag bare ble borte.. at jeg slapp å ha den resten av livet. Jeg vil være med på ting med venner og jeg vil spille håndball! Jeg vet at det er folk der ute som har det værre enn meg! Jeg vet jeg ikke har noe å klage over iforhold til dere! Å jeg unner virkelig ikke noen for å måtte gi opp ting dem liker!

  • I am sick of waiting.. i have lost my hope



    Nå er jeg egentlig dritt lei alt som har med ahus å gjøre.. for dere som ikke vet det så har jeg en skulderskade etter en hendelse på skolen for ca 2 år siden.. jeg har vært gjennom mange undersøkelser ( hvor alle har være smertefulle) og jeg har vært gjennom en operasjon. Men selvfølgelig så hjalp ikke den.. og vi finner overhode ikke ut hva det er... det ødelegger så mye..
    På fredag fikk jeg vite at jeg kanskje måtte leve med den resten av livet.. det var så utrolig vondt å høre.. å hvis vi finner ut hva problem mitt er, er det ikke sikkert at jeg kan operere siden skulderen ikke vil tåle det..

    Håndball har egentlig alltid vært en del av livet mitt, men nå tar det slutt... jeg klarer ikke å kaste ball lenger, eller å trene for fult.. klarer ikke alltid gym på skolen engang... jeg føler meg som en unnasluntrer.. jeg føler at folk bare tenker " hu gidder å trene så hu skylder på at hu har vondt" innimellom får jeg lyst til å bare sette meg ned å begynne å grine...
    Jeg er lei av å vente på at vi skal finne en løsning.. jeg har mista håpet.. jeg hater å være jenta med skaden.. jeg savner ting slik det var før..

    Følte for ett klageinnlegg.. trengte å bare få det ut.

  • Les mer i arkivet Oktober 2015 September 2015 Februar 2015
    hits