MarieBjørnstad - Jeg blogger hverdagen og tanker. Navnet påbloggen kom vel egentlig av at jeg aldri viste hva som ville skje neste dag, eller hva som kom rundt neste hjørnet. Men nå er jeg klar for en ny og frisk start :)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Everything fall apart



Har dere noen gang opplevd at verden rundt dere bare faller fra hverandre? Sakte men sikkert ødelegges hverdagen og alt blir forandret? Det er tungt, det er vanskelig og tar mye energi. Akuratt nå sitter jeg midt opp i dette. Alt har falt fra hverandre og jeg går rundt å plukker opp biter for å samle alt sammen igjen. Desverre har jeg ikke klart å finne alt enda, ting er ikke komplett. En mandag ettermiddag for 3 uker siden ble hele min fantastiske verden revet fra meg og alt ble forandret. Helt uventet. Jeg forsto det ikke. Den personen som sto meg nærmest, min trygghet i hverdagen ville ikke lenger ha den rollen. Den personen ville ut av livet mitt og rev ned alt på veien. Hvordan takler man det? Jeg satt på et smil om munnen hver morgen, reiste på skolen, reiste tidlig hjem, traff senga og smilet var borte og tårene kom frem. Og jeg er nok ikke den eneste som noen gang har følt det slik.. 

Men jeg har vært heldig. Til tross for dårlig humør, klaging og syting har jeg hatt fantastiske mennesker rundt meg! Ei bestevenninne som alltid er tilgjengelig uansett, en kompis som holder ut med all syting og sier det jeg trenger å høre og noen herlige venner som støtter meg og vil være med meg. Disse menneskene er fantastisk og jeg ville ikke klart disse ukene uten dem. Jeg trodde jeg var blitt aleine i verden og måtte takle ting selv. Men disse ukene har de virkelige sanne vennene kommet frem og jeg er evig takknemlige for å ha dem rundt meg! Jeg skal bli sterk igjen, jeg skal bli meg selv igjen og jeg skal komme meg over dette! Jeg skal komme sterkere tilbake.. 

 



Så alle sammen, husk å ta vare på de du har rundt deg! Selvom du kanskje føler at ting ikke er 100% eller dere ikke er så nærme akuratt nå så ikke gi slipp. Det kan være de som faktisk er de som bryr seg meg, som stiller opp og vil deg godt. Det er ikke alltid like lett å høre alle andre si at det vil ordne seg, at ting blir bra igjen og alt det der men tro meg, etter litt tid vil dem ha rett..Så ikke gi slipp på det som er bra, gjør ditt beste og still opp for dine venner for en dag skal jeg love deg at de er gull verdt å ha!


Det er i motbakke det går oppover! 

//Marie Bjørnstad

  • Hade Elvis



    Da var det din tur å dra. Dette er overhode ikke første gangen jeg mister en hund jeg er blitt utrolig glad i. Du kom til oss for en liten stund siden men jeg har rukket å blitt utrolig glad i deg. Du er veldig spesiell og til tider utrolig plagsom men du er så nydelig og god, du er rett og slett herlig og jeg trodde overhode ikke at jeg skulle miste deg så fort! Selvom du vekker meg 5 ganger om natta og lager konstant lyder Elsker jeg deg!  På skolen idag fikk jeg høre at du skulle reise fra oss, helt til Fredrikstad skal du. Det er utrolig langt vekk men du vil sikkert få det fint. Jeg er sikker på at din nye familie vil falle pladask for blikket ditt og dem elske deg utrolig mye. Du vil få det fint, det har jeg lovet meg selv, du skal få det fint! Du fortjener det beste. Du har vært hos mange familier nå og jeg trodde aldri du skulle sende deg videre men det slik ble det vist. I morgen blir du hentet og jeg skulle gjerne vært der og sagt hade men du får kose deg med Gutta i kveld og den nye familien din vil ta deg godt imot i morgen. Jeg skulle ønske du ikke ble gitt opp så fort.. Unnskyld.. skulle ønske jeg kunne gjort noe for å få deg til å bli. 

    Det er utrolig vondt å tenkte på at jeg ikke skal se deg mer og jeg kommer til å savne deg utrolig mye! Du er helt fantastisk og dagene fremmover vil bli tårevåte fra min side og jeg kommer aldri til å glemme deg lille mopsen min! <3



    Gullet mitt

    ||MarieBjørnstad

     

  • Det har satt sine dype spor



    Nå kommer snart vinteren og da vet jeg at det er snart 4 år siden Matti dro.. 4 lange år uten min lille god venn

    For ca 3 år siden ringte en venn av oss og sa at hun hadde en hund som vi kan ha på lån en stund for å se om mamma ellerr pappa var allergiske. Send på kvelden kom den hjem til oss. 
    En jack russel terrier på 4år men navn Matti (Malung jr man about town ) Jeg glemmer aldri det første møtet med han.. Han gikk rett bort til meg og jeg skjønte ved første blikk at det var noe spessielt med den hunden. Hele kvelden satt han på fange mitt, fulgte etter meg, og koste meg meg. Jeg falt pladask forhan.
    Hver morgen gikk jeg tur, når jeg kom hjem fra skolen, etter middag og om kvelden. Alle turer unntatt en var det jeg som tok. Dyr har alltid vært noe spesielt for meg men med matti var det no ekstra. I ca en mnd var han min. Vi gjorde alt sammen! Dro ut i skogen, løp, gikk turer, lekte, koste. Det var noe jeg hadde venta på hele livet! Å ha en hund! Men så kom dagen jeg hadde trodd ikke skulle komme.
    Pappa ville snakke med meg. Vi gikk ut i stua, jeg med matti på fanget. Han fortalte at både han og mamma hadde begynt å reagere og at han ikke kunne være hos oss lenger. Jeg gråt. mye. 
    Den natta sov matti i min seng. Dagen etter så jeg han i bilen. det var siste gangen jeg så han. han dor tilbake.  Jeg savner matti for hver dag som går. Hver gang jeg ser en terrier skulle jeg ønske han var her. Når jeg legger meg om kvelden skulle jeg ønske han var her. Nå skulle jeg øsnke han var her. 
    Når snøen daler for første gangne er det vanskelig å holde tårene tilbake. det var da matti kom, og da han dro. Da en del av meg dro. 

    For ca et halvt år siden klarte jeg å samle meg sammen og jeg sendte en mail til Kennelen han var på etter at han var her. Jeg måtte bare vite om han levde. Di fortalte at han hadde det veldig bra og var kommet til en ny og koselig familie

    Det at en hund kan bety så mye for et menneske er helt utrolig, men som sakt, med matti var det noe eksta spessielt. 
    Det tok meg langt tid å inse at ha ikke var der lenger. Jeg klarte ikke å forholde meg til dyr på samme måte igjen. Jeg var jo med dyr, og koste med dem ogsånt men jeg passa alltid på å ikke bli knytta.. Ett år senere møtte jeg Thomas. Og en dag jeg kom hjem til han ble jeg møtt av hunden hans raika i døra. Tårene kom og bildene av Matii dukket opp. Etter en god stund begynte jeg å knytte meg til raika. Jeg turte å slippe meg løs og være med hunden. Raika var utrolig snill men hun begynt å bli gammel. Jeg, thomas og raika gikk turer. vi løp på jordet. Vi var sammen. Jeg ble glad i hu. Thomas hadde også katter. Pusur og Harry. Jeg forelska meg pladask i den også. Jeg ble også knytta il findus som jeg har snakka om tidligere her på bloggen. Av alle disse er det bare harry igjen. 

    Jeg har mista for mange. Jeg kommer aldri til å glemme da Findus ble borte. Han hadde vært syk en stund og etter operasjonen ble ikke ting bedre. Jeg var der to dager før han ble avlivd. Det var et fryktelig syn! Alle bein i hele kroppen syntes, han spøy og klarte nesten ikke å gå rundt. Han lå på fanget mitt lenge helt urørlig. Han skulle til dyrlegen på nyåret. Det er snart ett år siden det skjedde. eg følte meg forferdelig. Tårene bare kom og di forsvant aldri. Det verkai hele kroppen. Jeg var hos Thomas den dagen og jeg setter utrolig stor pris på at Thomas sto der og holdt rundt meg. Hadde det ikke verdt for han hadde jeg fått ett stort sammenbrudd elns. Jeg vet han har det bedre der han er nå men savnet etter han er utrolig sterkt! Da findus døde var jeg overhode ikke sterk. Jeg falt helt sammen. To dadger etter Findus sin bortgang døde jo også Mike. Jeg har enda ikke klart å komme meg tilbake dit jeg var før alt dette.

    Jeg er blitt svak. Jeg er redd for å knytte meg igjen. Thomas har nå 2 nye hunder og jeg er allderede blitt utrolig glad i deg men i det siste har ikke villet dratt dit. Jeg vil ikke knytte meg mer. Jeg er redd for å miste mer. Jeg er bitt svak. Med skade, og alle jeg har  mista venter jeg bare på det neste som skal skje. Jeg er redd. 



    ||Marie Bjørnstad

     

  • siste håpet borte



    Hei folkens. Lenge siden sist men min søte Jeanett har vært innom her og tørket litt støv av bloggen! Takk for det ;)

    Idag var jeg hos behandleren min igjen. Han er en Klinisk ortopedisk fysioteraput, manuell terapeut og naprapat. Dette var min siste utvei på en måte for å bli frisk og dette var den muligheten vi var sikre på at ville funke. Jeg har tidligere vært hos bare fysioteraput for trening, operert, manuell teraput for å bli knekt opp, psykomontorisk fysioteraput for på en måte å lære meg hvordan jeg skal bruke kroppen på nytt og nå hadde jeg min siste sjanse. Jeg fikk enderlig beskjed om hva som feilet meg. Som nevt før her på bloggen så fikk jeg en skade som gjorde at ryggraden min ble skeiv samt bekkenet mitt. Skulderribbene mine er ødelagte og alle sener i nakke og hode er vridd med ryggraden. 6-8 mnd fikk jeg som tidsperspektiv. Idag etter 5 mnd ble dette borte. '' Problemet er for stort så det vil bare trekke seg tilbake. Smerten vil aldri bli helt borte''  Det første som gikk gjennom hode mitt var. Jeg vil ikke bli frisk. Dette var siste mulighet. Jeg orker ikke mer. Jeg er 17 år og får beskjed om at jeg ikke vil bli frisk. Jeg vil aldri kunne yte en gymtime fult ut, jeg vil aldri kunne gjøre noe med kroppen spontant uten å tenke på konsekvenser, jeg vil aldri kunne prøve meg på håndball igjen. 

    Hva sier man til slik? Oi det var dumt? Jeg veit jo at jeg bare må akseptere det, at det er slik det vil være. Har gjennom tre år fått beskjed om at ''denne gangen bir du frisk'' men denne gangen var jeg overbevist om det! Det har jeg ikke vært før. Jeg trodde på det, jeg gikk dit en til to ganger i uka for å bli frisk. I starten lå jeg i flere dager etterpå. Hvorfor utsetter jeg kroppen min for dette gang på gang på gang! Jeg gruer meg til hver gang jeg skal dit og alt dette for nok ett nedslag? Hva er vitsen lenger..

    Jeg vil ikke la dett påvirke hverdagen min eller di rundt meg. Jeg prøver som regel å legge det bak meg ute bland folk og late som ingenting men når jeg sitter aleine på kvelden er da di sanne følelsene kommer frem. Ønske mitt til jul vil være å kunne være med på alt jeg vil. Jeg vil dra ut å svømme men venner til sommeren, jeg vil være med på volleyball, jeg vil gjøre alt uten å tenke gjennom konsekvenser! Kan noen gi meg dette?

     

    ♥ To bilder fra i sommer ♥



    Har du noen gang blitt skuffa slik?

    ||Marie Bjørnstad

  • Jeg aksepterer det snart ikke lenger



    Jeg har alltid vært den som har tatt dagene som det kommer, ikke brydd meg om skaden. Jeg har vært med på det jeg vil, ikke alltid jeg har klart å fullføre det med jeg har heller valgt smerten noen dager enn å se på. Jeg har alltid akseptert den. Nå er det over. Jeg er lei. Det krever for mye av min energi. Når jeg nå fikk den nye ''diagnosen' med at hele ryggen min var skadet tenkte jeg ''jaja, da håper jeg vi finner en som kan fikse det da'' hva tenkte jeg med? Hvorfor skal jeg hele tiden være så smørrblid rundt denna skaden? Jeg er 17 år og må tilrettelegge hver dag! Skal jeg noe etter skolen på jeg passe på hva jeg gjør på skolen, hvordan jeg sitter, hvordan jeg går, hva jeg løfter. Skal jeg noe spesielt en dag må jeg passe på hele dagen i forveien hva jeg gjør. Skulderstøtte og isposer må med til hver gymtime/treningsøkt. 
    Skal jeg ta en joggetur på meg passe på at jeg ikke skal noe spesielt dagen etterpå. Håndballen har jeg måtte gitt opp etter å ha forsøkt i 2 år å klare det uten hell. Når er skoledag er over er huepinen på plass, sene i nakken stramme, ryggraden verken, skuleren er feil og vond og armen har smerter. Jeg har alltid sjult dette. Lagt på et smil, lata som at alt er 100% ok, men det er det ikke! Jeg vil ikke tilrettelegge hver dag! Jeg vil gå ut å spille volleyball med venner i sommerferien, jeg vil dra på håndballtreninger, jeg vil ta i et løft for noen når det trengs, jeg vil gå tur med bikkja som drar mye, jeg vil slippe å tenke gjennom alt! Bare det å kunne ta seg en joggetur når jeg er rastløs! Hvorfor er det så mye å be om?

    Veit ikke hvorfor skaden ble så stor bagasje for meg idag når det ikke har vært det før, men alt falt bare sammen. Jeg er lei! minst 8 mnd til bedring i rygg. 8 MND!


    Er det noen andre der ute som sliter med det samme? isåfall er jeg åpen for alle råd! Det blir bare mer og mer vanskelig for meg og akseptere.  
    Vil du lese mer om det så trykk HER og  HER  og om selve prosessen til nå står under kategorien ''sykehus''

  • Håpet forsvant



    I dag sto det valgfri aktivitet på planen i gym. Endelig tenkte jeg. Endelig skal jeg prøve meg på håndballbanen igjen. Jeg samlet noen av jente og vi fikk den ene halvdelen av hallen til å spørre på. Jeg pompet opp en god ball, gjorde meg vant til håndballgrepet igjen og gikk ut på banen. Bare det å holde i en ball igjen var herlig. Jeg startet med ett hopp skudd. I det jeg slapp ballen ut av hånda merka jeg stråler med smerter nedover skulder og rygg, men siden det er lenge siden jeg har kastet håndball tenkte jeg at det ville gå over. Jeg tok ett hopp skudd til. Denne gangen var smerten værre. Jeg valgte et vanlig stegskudd. Her skle skulderen ut av stilling. Tre kast og jeg var helt ødelagt. Men skulle dette stoppe meg? Jeg måtte vite om det bare var fordi jeg ikke hadde spilt på en stund eller om det var skaden så jeg fortsatte. Jeg kasta så hardt jeg kunne, flere ganger. Etter 15 minutter måtte isposen frem. Klarer meg nesten ikke gjennom en gymtime uten. Jeg isa ned litt for så å gå ut på banen igjen. Jeg fortsatte å kaste. Etter en stund klarte jeg ikke mer. Skulderen satt ikke riktig. Jeg gikk på sidelinja og isa ned igjen. Prøvde å dytte den tilbake men den ville ikke på plass. Etter ett par tak i ribbeveggen klarte jeg det. Jeg fikk ut på banen igjen og fortsatte å kaste. Det var vondt men det var herlig. Jeg holdt på en stund men da det var 10 minutter igjen av timen ga jeg meg. 

    Smertene var intense men jeg ville ikka la det stoppe meg. Jeg gikk ned i garderoben sammen med di andre og isa ned rygg og skulder på veien. Istaren var det bare skulderen som var vond men med tanke på hvordan ryggraden min er og hvordan jeg er øverst i ryggen kunne jeg ikke forvente noe annet enn smerter der å. Å tro meg, di kom. Begynte å merke det mot slutten av siste økt på skolen. Men nå, i skrivne stund er jeg støkk i senga. Føles som om noe stikker kniver i ryggen min. 

    Jeg inser nå at håndballen er over. Jeg hadde ett håp om at når jeg var ferdig med all behandling skulle jeg få trent meg opp igjen og spille. Jeg skulle få være på en håndball bare å spille. Sist jeg gjorde det er lenge siden. Jeg husker godt at vi vant, vi vant overlegent og jeg tenkte at dette laget er det beste laget jeg har vært på. Men nå er det oppløst. Alle har gått hvert til sitt. Håpet mitt er borte. Alle drømmende og tankene forjeves. Håndballen var det beste jeg viste om. Idag fikk jeg lære at det aldri vil bli en mulighet for å spille igjen. Det gjør vondt. Jeg er ikke klar for å gi opp enda, men jeg har ikke mer å gi.. 


    Uklart bilde men vi elsket alltid nannestadcuper - gammelt bilde

     

    Det gjør vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Vil egentlig bare stenge meg inne fra alt. Hvorfor skal jeg fortsette på behandlinger når jeg ikke kan nå det jeg vil oppnå? hva er vitsen lenger?
    ||Marie Bjørnstad 

     

     

  • Ett tungt valg



    Nå er det en god stund siden jeg har blogga og jeg har vel egentlig ikke noen oppdateringer eller nyheter og komme med, derfor lite blogging Men jeg tenkte jeg kanskje kunne skrive litt om noe jeg tenker mye på om dagen. Så slipper bloggen og støve helt ned.

    Nå er det en stund siden jeg fikk beskjeden om at jeg skulle operere ( litt over ett år ) og det tok jeg veldig greit og gjorde det beste ut av dagene etterpå men da jeg fikk vite om at operasjonen hadde gitt meg beinhinnebetennelse og frosenshoulder så tok jeg det ikke like lett. Jeg prøvde meg på håndballen igjen og elska tanken på at jeg skulle tilbake dit. Men som regel så klarte jeg ikke og fullføre treningene. Jeg har alltid vært en som spiller uttpå banen men bestemte meg for å prøve i meg i mål for å se om det hjalp. Jeg elska det! det var både morro og utfordrende men jeg sleit fortsatt med skulderen. Klarte ikke og stå lenge før skulderen ble lei og etterhvert måtte jeg bare innse at min tid på banen var over. Jeg tok kontakt med treneren min og samtalen med han gikk veldig greit og jeg bestemte meg for å ha min siste trening. Da treneren fortalte dette til laget fikk jeg utrolig vondt inni meg. Jeg klarte ikke og konsentrere meg hele treninga og da jeg sa hade til laget måtte jeg bare skynte meg hjem og låse meg inne på rommet. 

    Jeg veit jo at jeg ikke hadde klart og fortsette. Bare det og kaste ballen gjorde vondt og jeg viste også at jeg skulle begynne og teste ut behandlinger som ville ødelgge meg enda mer samt at det ville brukt opp mange av kveldene mine og jeg ville gått glipp av mange treninger. Etter en behandling tar det en - to dager før jeg kommer meg og da jeg hadde behandling to ganger i uka hadde det ikke gått for meg og trene. Jeg holder fortsatt på med behadlinger men håndballen er ett utrolig sterkt savn

    Jeg syntes håndballen var noe av det beste i hverdagen. Vi slo oss sammen med ett annet lag og jeg syntes det var spennede at vi kunne bedre oss. Jeg slutta midt i en sesong. Den beste sesongen vi noen gang har hatt. Vi kom til sluttspillet. Jeg satt på sidelinjen og så på mitt gamle lag spille i finalen. Jeg satt med gråten i halsen. Jeg prøvde og sjule det på mitt beste men det var tungt å se dem spille. Jeg er selvfølgelig utrolig glad for at dem var kommet så langt! Men jeg skulle så gjerne vært der med drakta på sammen med dem. Ikke som en tilskuer. Vi kom på andre plass og ejg er utrolig stolt! Laget dro også til Barselona i sommerferien. Det var bilder på instagram av dem hver dag. Jeg digger jentene og jeg skulle så ønske jeg kunne vært der med dem. 

    Thomas spiller jo håndball enda og har begynt på herrelaget. Jeg misunner han men samtidig så velger jeg å se bort ifra han at kan noe jeg ikke kan men heller støtte han. Da laget hans ble plitta var han usikker på om han skulle begynne på herrelaget. Jeg ''pressa'' han veldig men det var kun fordi jeg har følt på det å miste håndballen selv og jeg veit at han ville angra. Jeg er med på nesten alle treninger og kamper og jeg elsker at jeg kan ha håndballen med meg på den måten at jeg følger han og støtter han. Da er på en måte ikke håndballe blitt fjern for meg.

    Selvom vi tapte en kamp stilte vi alltid opp på neste trening med motivasjonen oppe og var klare for å kjempe på ny. Jeg har alltid sitti med håpet om å kunne spille igjen! og det kunne jeg om første behandling hadde funket men verken den eller di neste har funka. Jeg har enda ikke fått muligheten til å tre ut på banen og nå er laget blitt splitta og AFSK/BSF J96 finnes ikke lenger. Jeg savner håndballen utrolig mye. Det var ett hardt valg å velge bort håndballen og jeg vil alltid ha ett håp om at skaden min blir borte, men håpet om å spille igjen svekkes bare mer om mer.. 

    En nyhet jeg kam fortelle dere er at: Den nye behandlinga mi ser ut til å funke. En utrolig flink man har funnet ut feilien med meg. Slaget i skulderen var så kraftig at jeg har fått vridninger i ryggraden og fått skeivt bekken. Jeg har også skade på begge sidene av høyre skulder og ribbene på venstre skulder er skadet. Så det er en del som må rettes opp i men han virker veldig flink. Behandlinga er utrolig smertefull og det er ikke vits i å komme dit ny sminka for å si det sånn men jeg veit at smerten viser at han treffer di riktige stedene. Det gåt ut på knekking, masering, klemming inn i muskelen og mye annet. så jeg krysser fingra for at det skal funke nå! Der gjelder å se det positive i ting og smile til verden! ikke låse seg inne og tenke på alt det negative 


    ||Marie Bjørnstad

     

  • I'm weak



    Jeg ble jo borte fra bloggen etter begravelsen til Mike og har fått en del spørsmål og hvordan det går som jeg ikke har svart på. Jeg har på en måte ikke hatt noe å svare. Starten var tung men så gikk det bra og hverdagen ble fin igjen. Helt til nå.. Jeg skal i begravelse i morgen for å støtte en venn som har mistet moren sin og det har gått helt greit å tenke på det men istad når jeg skulle pakke ned klær til begravelsen og gjøre meg klar for senga ble alt bare svart for meg.. Alle føleler bare strømma på og alle minner med Mike havnet opp i hue mitt. Minnene hvor Kusina og fetteren min var lykkelig rundt henne, livsgleden hun hadde og hvor sterk hun var.. samtidig kom også alle minner fra begravelse. Det å sitte med familien på alfaset. Det å se kista hennes forran oss, det og se sorgen som var blant oss, det å se di jeg elsker ha det vondt og det å selv miste en person jeg så opp til. Tårene kom med engang. Mange har fortalt meg at jeg har vært sterk, men jeg har bare lekt sterk. jeg har bare lekt, og nå går det ikke lenger. jeg er svak.

     





    Detta har lært meg å sette pris på det man han og ikke mist menneske man er glad i! Aldri sløs bort tiden, vær sammen med dem du er glad! Grip dagen med dem du elsker! Vær med familie, vær med kjæresten, vær med venner! Oppdag nye ting, gjør det du ønsker, sett deg mål og kjemp for å nå dem! Vær sterk, og om du noen gang trenger å være svak så vær det! Ikke hold det inni deg, det ødelegger bare for deg seinere! Gjør det du vil, gjør det du ønsker for en dag har du kanskje ikke muligheten lenger. Man vet aldri hva som skjer neste dag. Kompisen min mistet nettopp moren sin helt uten forvarlse. Mike døde i det vi trodde var en opptur i sykdommen. Alt kan skje og det kan skje når som helst. Grip dagen! 


    *Husk at du aldri er aleine*
    MarieBjørnsatd





  • Begravelsen



    Har vel egentlig ikke gitt noe lyd fra meg siden den dagen begravelsen var og det har vel vært fordi jeg ikke har orka å legge ord på dagen. Har ikke frista å skirve det ned og tenke over det før nå.

    Hermine Mike Hagen Født 26.03.1942 -Døde  02.01.2013
    Begravelsen foregikk i Alfaset gravlunds kapell. Tirsdag 15. Januar 2013. 
    Det var mange som møtte opp for å minnes mike som døde rundt 70 år gammel. Vi som kjente henne så at sykdommen hadde for lengst satt sine spor i kroppen din. Kreften var tung og ansiktet ditt var preget men en operasjon var utelukket. Legene var redd du ikke ville våkne igjen av en narkose. Like før jul havnet du på sykehuset men familien klarte å få deg hjem til julaften. Nyttårsaften ble du lagt inn igjen med lungebetennelse og 2 Januar sovnet du stille inn på Ullevollsykhus. 

    Begravelsen var fin og det var godt å ha familien samlet. Uten for kampellet hadde jeg øyekontakt med tante hele tiden. Hun hadde mistet en svingermor hun elsket høy og det var vondt å se at hun slet. Man så det i øynene hennes og over hele kroppen hennes. Min kusine og fetter er yngre enn meg, det er tidlig og miste en person dem satte høyt. Det gjorde vondt tvers gjennom å se dem, og det samme med onkel! På slutten av begravelsen kom tante bort. Vi holdt rundt hverandre og hun takket meg for at jeg kom. Da kom tårene mine for fult. Inne i kapellet hadde jeg klart å holde litt tilbake men i tante sine hender klarte jeg det ikke. Det var godt å få det ut. Jeg er utrolig glad i henne og resten av familien. Det ble en tung dag. 

    Du er dypt savnet av oss alle

    Takk til alle som har støtte meg! Det har betydd mye i denne perioden 

    MarieBjørnstad

  • Det ble for mye



    // mobilblogging

    Ferien har bestått av mye forskjellig men det jeg husker mest er tre dødsfall. En venn av familien, moren til onkel og findus ( har hatt noen innlegg om han er før ) di to siste har jeg tatt veldig tungt.

    Mike ( moren til onkel ) slapp ut av sykehuset på julaften. Hun har tidligere hatt kreft i ansiktet og følgene av det har vært mye sykdom. Da hun kom hjem fra sykehuset var hun så tynn at alle beina på kroppen hennes syntes. Hun så rett og slett "jævlig" ut. Etter litt begynte hun å spise og vi i familien kunne Lene oss tilbake og feire jula slik vi pleier. Helt til lungebetennelsen kom. Det skjedde for to dager siden. Bekymringene kom opp igjen men legene sa dem hadde det under kontroll og at det ville gå den rette veien. Idag sovnet hun stille inn. Hun har kjempa i mange år og vært utrolig sta og sterk! Men det kom brått på, vi alle så en opptur i sykdommen som tydeligvis ikke skulle vare like lenge som vi trodde. Jeg sender alle mine varme tanker til tante og onkel som har mistet en av sine mærmeste og min kusine og fetter som har mistet en herlig person di begge så opp til! Jeg sender også alle mine varme tanker til den tapre mike! Du har vært sterk! Du kunne nesten ikke snakke mot slutten men du stilte opp og brydde deg om oss! Du smilte og var med i samtaler! Du var utrolig sterk! Begravelsen din blir mest sannsynlig satt neste uke. Det vil bli tøft og tungt men vi skal alle stille opp for deg og vise at vi er glad i deg!

    I romjula mista jeg også findus. Han var hunden til Martin som jeg har hatt noen innlegg om her på bloggen. Jeg har mista egen dyr før og jeg og findus fikk ett veldig nært bånd. Han har vært syk en stund og etter operasjonen ble ikke ting bedre. Jeg var der to dager før han ble avlivd. Det var et fryktelig syn! Alle bein i hele kroppen syntes, han spøy og klarte nesten ikke å gå rundt. Han lå på fanget mitt lenge helt urørlig. Han skulle til dyrlegen på nyåret. Lørdagen fikk jeg beskjeden. Alt falt bare sammen. Jeg følte meg forferdelig. Tårene bare kom og di forsvant aldri. Det verkai hele kroppen. Jeg var hos Thomas den dagen og jeg setter utrolig stor pris på at Thomas sto der og holdt rundt meg. Hadde det ikke verdt for han hadde jeg fått ett stort sammenbrudd elns. Jeg vet han har det bedre der han er nå men savnet etter han er utrolig sterkt!

    Da findus døde var jeg overhode ikke sterk. Jeg falt helt sammen.

    Idag da mamma ringte Ang mike satt jeg på skolen. Tårene kom med engang men jeg skjønte at jeg måtte ta meg sammen. Jeg hadde allerede gråti i to dager over findus og nå kom en dårlig nyhet til. Jeg falt sammen innvendig men tok meg sammen utvendig. Da Thomas tok Hånda mi og så meg inn i øynene skjønte jeg at jeg måtte ta meg sammen. Jeg leker sterk. Jeg er overhode ikke sterk men jeg leker. Jeg går rundt men en maske. På skolen idag satt jeg på ett smil og lata som ingenting men det jeg egentlig ville var å brase ut å gråt, skrike og bare slå rundt meg! En dag vil det skje, en dag klarer jeg ikke å skule det lenger.

    Jeg må bare takke Thomas som har holdt ut med meg disse dagene! Det har rett og slett vært for mye for meg men han har vært der, han har gitt meg en trøstende klem og trøstende ord når jeg trengte det mest. Idag tok han meg med hjem selvom han egentlig hadde tenkt til å ha en dag aleine og slappe av. Han tok meg med hjem og fikk meg på andre tanker. Det setter jeg utrolig pris på! Jeg har også fått trøstende ord på venner noe som hjelper mye men det at Thomas er her, hjelper best!

    Jeg må ha ting å se frem til nå. Det første er å se Jeanett igjen i morgen. Og på fredag er jeg invitert på biffmiddag av moren til Thomas siden vi har to års jubileum! Det er slike ting jeg trenger nå. Noe å se frem til.
    Torsdag den 10. Skal jeg på sykehuset så vi får bare håpe på gode resultater der også.

    Mulig det er skrivefeil her men jeg måtte bare få skrivd det ned.

    MarieBjørnstad

  • Et hardt savn..



    Nå kommer snart vinteren og da vet jeg at det er snart 3 år siden Matti dro.. 3 lange år uten min lille god venn
    For ca 3 år siden ringte en venn av oss og sa at hun hadde en hund som vi kan ha på lån en stund for å se om mamma ellerr pappa var allergiske. Send på kvelden kom den hjem til oss.
    En jack russel terrier på 4år men navn Matti (Malung jr man about town ) Jeg glemmer aldri det første møtet med han.. Han gikk rett bort til meg og jeg skjønte ved første blikk at det var noe spessielt med den hunden. Hele kvelden satt han på fange mitt, fulgte etter meg, og koste meg meg. Jeg falt pladask forhan.
    Hver morgen gikk jeg tur, når jeg kom hjem fra skolen, etter middag og om kvelden. Alle turer unntatt en var det jeg som tok. Dyr har alltid vært noe spesielt for meg men med matti var det no ekstra. I ca en mnd var han min. Vi gjorde alt sammen! Dro ut i skogen, løp, gikk turer, lekte, koste. Det var noe jeg hadde venta på hele livet! Å ha en hund! Men så kom dagen jeg hadde trodd ikke skulle komme.
    Pappa ville snakke med meg. Vi gikk ut i stua, jeg med matti på fanget. Han fortalte at både han og mamma hadde begynt å reagere og at han ikke kunne være hos oss lenger. Jeg gråt. mye.
    Den natta sov matti i min seng. Dagen etter så jeg han i bilen. det var siste gangen jeg så han. han dor tilbake.  Jeg savner matti for hver dag som går. Hver gang jeg ser en terrier skulle jeg ønske han var her. Når jeg legger meg om kvelden skulle jeg ønske han var her. Nå skulle jeg øsnke han var her. 
    Når snøen daler for første gangne er det vanskelig å holde tårene tilbake. det var da matti kom, og da han dro. Da en del av meg dro. 

    For ca et halvt år siden klarte jeg å samle meg sammen og jeg sendte en mail til Kennelen han var på etter at han var her. Jeg måtte bare vite om han levde. Di fortalte at han hadde det veldig bra og var kommet til en ny og koselig familie

    Det at en hund kan bety så mye for et menneske er helt utrolig, men som sakt, med matti var det noe eksta spessielt.
    Det tok meg langt tid å inse at ha ikke var der lenger. Jeg klarte ikke å forholde meg til dyr på samme måte igjen. Jeg var jo med dyr, og koste med dem ogsånt men jeg passa alltid på å ikke bli knytta.. Ett år senere møtte jeg Thomas. Og en dag jeg kom hjem til han ble jeg møtt av hunden hans raika i døra. Tårene kom og bildene av Matii dukket opp. Etter en god stund begynte jeg å knytte meg til raika. Jeg turte å slippe meg løs og være med hunden. Raika var utrolig snill men hun begynt å bli gammel. Jeg, thomas og raika gikk turer. vi løp på jordet. Vi var sammen. Jeg ble glad i hu. Thomas hadde også katter. Pusur og Harry. Jeg forelska meg pladask i den også. Jeg ble også knytta il findus som jeg har snakka om tidligere her på bloggen. Av alle disse er det bare harry igjen.

     

     

       

      



    | Marie Bjørnstad |


     

  • Les mer i arkivet Oktober 2015 September 2015 Februar 2015
    hits